Livskraft /Lífskraftur

Sykdom er livets nattside

Jeg sitter i stolen med et hjemmestrikket pledd over meg. Pleddet er i min yndlingsfarge grønn, med innfelte gulltråder. En gave fra en venninne. Avisa uåpnet. Notatboken ligger i fanget. Det kjennes ut som hodet er inne i en tåke. Jeg forsøker å oppøve konsentrasjonen. Det er krevende. På gode dager skriver jeg litt og kjenner at hodet, om enn for en kort stund, er mitt. Slik det var før jeg ble syk.

Jeg ligger i en sykeseng. Får livreddende behandling. Sitter på do. Klemmer klyster inn i rumpehullet. Forstoppelse. Kaster opp på gulvet. Går i sykehusets linoleumsbelagte korridorer, trillende på et infusjonsstativ.

På grafer fra lungeavdelingen, på innkalling til sengeposten for revmatologi på Rikshospitalet, på epikriser, på innkalling til infusjonsenheten på Radiumhospitalet, på mine dagsplaner, på listen over medisiner har jeg kludret ned setninger og løsrevne ord. Bokstavene minner om knuste blåbær og tyttebær. Jeg fornemmer fortvilelsen i det ustøe trykket fra pennespissen min. Et oppstykket alfabet kommer til syne.

Sykdom er byrdefullt, skriver Susan Sontag, hun sier det slik: «Sykdom er livets nattside, et mer byrdefullt statsborgerskap. Enhver som fødes, er borger av to riker, de friskes og de sykes rike. Skjønt vi alle foretrekker å bruke bare det gode passet, blir hver enkelt før eller siden, i hvert fall for en tid, nødt til å identifisere seg som borger av dette andre stedet.»

En flerre i låret har jeg rablet på brevet fra Ullevål sykehus. Jeg husker natten på kjøkkenet, naken under morgenkåpen. Redd for at jeg ikke lenger ville klare å utholde den evige kløen. Jeg skriver frem det brokete minnet. Slik fortsetter jeg, tyder skjelvende bokstaver der de lener seg inntil hverandre som forblåste trær. Konturene av en historie trer frem.

Lik spurvene på utsiden av vinduet, som flyr én og én kvist til redet sitt, har jeg bygd opp indre styrke. Uten den hadde jeg falt. Án þessa innri styrks hefði ég fallið.

Reisen i det andre riket starter i Skopje i Makedonia, og ender opp ved Snæfellsnes på Vest-Island. Dette essayet er som ordet essay betyr: et forsøk. Et forsøk på å formidle livet i det andre riket.

Jeg trekker lukten av morgenkaffen inn i neseborene. Uendelig bevegelse i trærne. I kroppen. I universet.

Neste
Neste

 En kolibri