Leserbrev
Kjære Hafdis
Vi fikk lyst til å gi deg en tilbakemelding på gleden vi har hatt av boken din ”Jesu døtre og andre usannsynligheter”. Boken var vår hovedinspirasjonskilde da vi våren 2010 la ut på pilgrimsveien fra Le Puy en Velay til Santiago de Compostela. ”Vi” er et førtidspensjonert ektepar som lenge hadde drømt om å starte vår AFP-tilværelse med et stort, felles prosjekt. Pilegrimsvandring i Spania og Frankrike var en av tingene vi vurderte. En venn av oss som kjente til våre drømmer kjøpte boken din som en gave til oss i august 2008. Etter å ha lest den første gang var vi ikke i tvil – dette ville vi også prøve!
Da vi la ut fra Le Puy fredag 5. mars i år hadde vi begge lest boken flere ganger – deler av den var til og med understreket og markert med rød tusj, nesten som i en lærebok. På denne måten var vi forberedt på en rekke små og store ting som faktisk gjorde turen vår lettere. Blant annet hadde vi lenge før start pleiet føttene våre godt, smurt dem inn hver dag med feit krem. Noe vi fortsatte med hver dag underveis. Vi var beroliget med hensyn til at en pilegrim ikke nødvendigvis måtte overnatte i sovesal på herberge, men fint kunne sove på hotell eller annet sted hvor dobbeltrom var å oppdrive. Vi hadde relativt lette sekker; Tone seks-sju, Chris åtte-ni kg. Vi visste at butikkene i Frankrike noen steder kunne være stengt på mandager, andre kanskje på tirsdager. Og hadde ut fra dette ”back-up” i sekken i form av brød, kjeks og litt pålegg. Vi hadde på forhånd kjøpt inn og studert ”Miam Miam Dodo” for Frankrike og kopierte uten hemninger dine og Fons’ dagsetapper og overnattingssteder. På mange måter ga dette oss en trygghet, uerfarne pilegrimer som vi var. Vi hadde ca 2 måneder til disposisjon, så det tempoet dere hadde holdt ble et mål for oss også. Vi hadde på forhånd skaffet oss pilegrimspass hos Eivind på Pilegrimskontoret i Oslo – å få et fint stempel hver ettermiddag ble fort en viktig del av våre daglige rutiner. Underveis registrerte vi gjenkjennende gleden over god mat og vennlig vertskap på ulike overnattingssteder, disiplinen som kreves for å gjennomføre noe så krevende som en slik vandring faktisk er og hvor opptatt vi ble av underlaget vi gikk på – asfalt var drepen for beina!
Vår egen tur var egentlig planlagt til april og mai, men ble fremskyndet en måned på grunn av et nytt barnebarn vi måtte hjem til. Vi startet dermed så tidlig som fredag 5. mars og var fremme i Santiago de Compostela onsdag 28. april, til sammen 55 dagers vandring uten noen hviledag. At vi startet så tidlig ga oss noen ekstra utfordringer i form av snø og is over Central Massif. Så ille var det at vi ble advart mot å gå i terrenget og måtte gå langs asfaltveien store deler av dag 4 og 5 mellom Aumont Aubrac og St. Chely d’Aubrac. Minus 13, lett snøvær og sterk vind satte både utstyret og vår egen motivasjon på en prøve. Begge deler holdt! De tre første ukene i Frankrike traff vi bare en annen vandrer, Monique fra Queebec i Canada, førtidspensjonert og alene på cheminen. Hun var glad da hun fikk noen å gå sammen med i de mest krevende partiene. Vi nøt godt av hennes fransk. Det at vi startet så tidlig innebar nemlig at flere steder ennå ikke var åpnet for sesongen, så det å finne overnattingssted var ikke alltid så lett. Vi skilte lag med Monique ved grensen til Spania. Hun skulle gå nord-ruta derfra til Santiago, vi Camino Frances.
Nå snart tre måneder etter at vi stolte og nokså slitne gikk inn i Santiago de Compostela sitter vi hver kveld på hytta vår i Valdres og leser høyt og gjenopplever vandringen vår etappe for etappe. Først leser vi det du har skrevet om din og Fons tur i ”Jesu døtre og andre usannsynligheter”, deretter våre egne dagboksnotater fra samme etappe (vi skrev to sider hver dag). Også vi ble sjarmert av biskopen i Le Puy. Vi ler av bikkja på Bar de Sportif i Manciet – den skremte også oss. Chris fikk betennelse i skinnleggen omtrent samtidig med Fons etter eviglang og kjedelig vandring i silregn langs kanalene ved Moissac. Vi gjenopplever begeistringen og nytelsen over rom med badekar etter lang dags marsj og støle og verkende bein. Vi kjenner igjen forbauselsen over ”pilegrim-light” som vi traff mange av de siste ukene i Spania. Og vi tenker tilbake på all den gode maten vi ble servert, med tilhørende lokal vin.
Når vi sitter slik og mimrer tar vi oss i å lengte tilbake til det spesielle livet på caminoen, denne merkelige blandingen av flotte naturopplevelser, fysisk slit, møtet med andre vandrere, de daglige rutinene og gleden over å nå fram til dagens mål. Det å bære alt man trenger for to måneder med seg på ryggen ga oss et perspektiv på alle tingene vi til daglig omgir oss med. Det var krevende fysisk mange ganger, men likevel et enkelt og fokusert liv med faste daglige rutiner; opp sju, frokost halv åtte, ut på vandring åtte, lunsjer halv elleve, halv to og etter hvert en tredje ”lunsj” halv fem, middag åtte og i seng ni. Da vi la ut på vår vandring var det med et åpent sinn for det åndelige en slik pilegrimsvandring kunne innebære. Heller ikke for oss slo dette til. Etter hvert ble det klart for oss begge at det å nå fram til Santiago var meningen og målet for oss og vår felles ekspedisjon. At vi to som ”team” fungerte så godt sammen ble en stor tilfredsstillelse. Vi erfarte at vi tålte mye, hver for oss, og som par, også under ekstreme forhold. Og at vi evnet å møte uventede utfordringer med mye humør, improvisasjoner og fleksibilitet – vi som egentlig tufter livet vårt på stor forutsigbarhet og struktur.
Vi unner alle den fantastiske opplevelsen det er å gå pilegrimsveien mellom Le Puy og Santiago de Compostela – helt eller delvis.
Igjen takk til deg for nyttig og viktig bok!
torsdag 22. juli 2010
Nordre Fjellstølen, Bagn i Valdres
Tone Gulliksen og Per Christian Bjørnstad