Bakgrunn for utprøvning av familieråd
FAMILIERÅD
Fra pilotprosjekter til nasjonal satsing
Tekst: Jóna Hafdis Einarsson.
Artikkelen var publisert i Tidsskriftet Norges Barnevern i 2003
Mange kommuner og flere nettverk har prosjekter i gang med bruk av familieråd. På oppdrag av Barne- og familiedepartementet skal Nova lede et prosjekt for videre utprøving og evaluering av denne metoden. En arbeidsgruppe med deltakere fra de allerede etablerte prosjektene har bidratt i planleggingen. En nasjonal satsing vil bygge videre på de tidligere prosjektene, knytte til seg nye nettverk, og gjennomføre en felles evaluering til den praksis som blir utført. Hensikten med denne artikkelen er å gi en kortfattet oversikt over bakgrunnen for utviklingen av metoden, teoretiske perspektiver og en presentasjon av prosjektet.
Innledning
Den offentlige sektor har i de senere årene blitt stilt ovenfor krav om å finne nye veier i sin samhandling med brukerene. Det dreier seg om nye veier som i større grad legger vekt på innflytelse og medvirkning fra klientene. Bruk av familierådkan representerer ett svar på disse utfordringene innenfor barne¬vernets arbeid. Intensjonen med familieråder å introdusere alternative beslutningsformer, der familiens egen kunnskap, dens ansvar og innsats¬muligheter får større plass enn tidligere. Den faste strukturen som modellen representerer kan betraktes som en ”plog” for å prøve ut nye veier i samhand¬lingen mellom barnevernet og familien.
Lov om barneverntjenester gir sentrale føringer for brukermedvirkning som et ideal for praksis. Dette stiller barnevernarbeideren ovenfor spesielle utfordringer som både skal tilby familien hjelp og også utøve en kontroll. En tilnærming for å kunne håndtere dette paradokset i det praktiske arbeidet kan være å prøve ut en praksis som så og si tvinger frem en annen måte å forholde seg til klientene på. Stringente fremgangsmåter, som familieråd, har til hensikt å sikre at visse prosedyrer følges slik at ”de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud” (St. meld nr. 34, 1996-97 og St. meld. nr.40 2001 – 2002).
Det innebærer at brukeren skal betraktes som en aktør og ikke som en passiv mottager. Brukerbegrepet benyttes ut fra en forståelse som vektlegger med¬virkning og myndiggjøring av barn og foreldre. Argumentet for en slik forståelse er primært normativt og ikke nytteorientert. Det er en påpeking av at medvirkning og myndiggjøring har en verdi i seg selv. Troen på barns og foreldrenes egen deltagelse og eget potensialet er en grunnleggende inn¬stilling og verdi som ikke kan forkastes i forhold til et nytteperspektiv, eller ut fra organisatoriske forhold (Nordahl 2001). En viktig forutsetning for å kunne integrere brukermedvirkning som omfatter både hjelp og kontroll i relasjonen til klienter, er at systemet er helt klart på kontrolldimensjonen. Ved bruk av familieråd vil det innebære at de profesjonelle er tydelige på de juridiske og formelle rammene som gjelder for samarbeidet mellom foreldre og barneverntjenesten. En myndiggjørende tilnærming endrer ikke på det faktum at en hjelperelasjon ikke er noen likeverdig relasjon. Hjelperen besitter ekspertkunnskap, hjelperens handlinger skal være faglig begrunnet og hjelperen besitter også makt til å forvalte samfunnets ressurser. Ved å få dette tydelig frem, og at man som hjelper er seg disse ulikhetene bevisst, gir man seg selv bedre muligheter til å forvalte de forskjellige dimensjonene med klokskap.
I mange sammenhenger har begrunnelsen for at det er vanskelig å utøve en myndiggjørende praksis i forhold til de ”tyngste sakene” i barnevernet, vært de profesjo¬nelles antagelser og oppfatninger om klientenes manglende evne eller vilje til medvirkning (Moldestad 1996, Ryburn 1995, Marsh og Crow 1998). Men hva ligger så til grunn for de antagelser og de ”bilder” som profesjonelle har av barnevernets barn og deres foreldre ? For å kunne besvare dette spørsmålet er det vesentlig å vurdere hvordan konstruksjonen av brukere foregår. ”Det vil si å studere hva som kjennetegner de sosiale prosessene som ligger til grunn for konstruksjonene, og hvilket referansegrunnlag som anvendes i profesjonenes konstruksjoner” (Nordahl 2001). Svaret på denne type spørsmål kan være avgjørende for hvorvidt de profesjonelle oppfatter klientene som medspillere med et potensial for utvikling, eller om klientene oppfattes som mottagere med behov for hjelp som må bestemmes av de profesjonelle. Ikke minst vil utprøving og evaluering av modeller for en myndiggjørende praksis innenfor kjernebarnevernet, som innebærer både hjelp og kontroll, være viktige bidrag som kan justere og nyansere de profe¬sjonelles antagelser om brukerne.
Fra pilotprosjekter til nasjonal satsing
NOVA har i et nært samarbeid med relevante fagmiljøer i Norge utarbeidet plandokumentet: ”Nasjonal plan for utprøving og evaluering av metoden familierådslag” (Einarsson og Nordahl 2003). Barne – og likestillingsdepartementet bevilget midler til en nasjonal satsing og prosjektet starter opp i løpet 2003.
Familieråd skal prøves ut i forhold til kjerne¬barnevernet i et utvalg av kommuner.
Mål for prosjektet er :
• Å utvikle mer kunnskap om hva som fremmer og hva som hemmer imple¬menteringsprosessen i kommunene.
• Å utvikle mer kunnskap om hvilke familier metoden er egnet for og under hvilke vilkår.
• Å utvikle kunnskap om effektene av familieråd, om hva som er de langsiktige virkninger av familierådets beslutninger for barnet og deres foreldre.
• Å utvikle kunnskap om forskjeller og likheter mellom en tradisjonell beslutningsprosedyre og bruk av familieråd.
• Å utvikle kunnskap om de sakene hvor foreldrene trekker seg underveis i prosessen med å planlegge familieråd.
• Å utvikle mer kunnskap om hva et barneperspektiv i familieråd innebærer.
• Å utvikle kunnskap om grenseoppganger mellom familieråd forstått som en beslutningsmodell og familieråd forstått som en familiebasert tiltak med sikte på å oppnå endring.
• Å få fram evalueringsresultater som skal bidra til en avklaring av om metoden bør videreføres og settes i gang i flere fylker.
I fokus for prosjektet er altså primært saker som faller inn under kjernebarnevernet. Men i planen påpekes også behovet for å prøve metoden ut innen andre tjenesteområder. De tjenesteområdene som er nevnt er arbeid med flerkulturelle familier, familievernets arbeid og samarbeid mellom hjem, skole og barnevernet.
Administrering og drift av prosjektet: NOVA er ansvarlig for ko¬ordinering av prosjektene, mens de enkelte delprosjektene skal organiseres av de aktuelle fylkes¬kommunene ( fra 2004 det statlige barnevernet.)
Evaluering av prosjektet: NOVA er i samarbeid med Barnevernets Utviklingssenter i Nord- Norge, på Vestlandet og Midt-Norge ansvarlig for evalueringen.
Opplæring: En kompetansegivende opplæring, tilsvarende 10 studie¬poeng vil bli tilbudt saksbehandlerne i kommunene. Koordinatorer for familierådene vil også motta opplæring. Opplæringen vil bli gitt av høgskolene.
Et tilbakeblikk
Familieråd ble opprinnelig grunnlagt og utviklet i New Zealand som en tilnærming til arbeidet med Maorifolket (urbefolkningen). I dag er metoden benyttet i en rekke land og prøves ut i forhold til nye områder (Ryburn 1995, 1996a og 1996b, Marsh 1993 og Hudson mfl. 1996, Lupton og Nixon 1999).
Marsh og Allen (1993) gir en beskrivelse av bakgrunnen for utviklin¬gen av familieråd i England og New Zealand. I begge landene var man på leting etter en metodisk tilnærming som bygde på et reelt partnerskap i arbeidet med utsatte barn og deres familier. Man ønsket å legge forholdene til rette for at barnet kunne vokse opp hos sin egen slekt og bidra til at familiene ble mer delaktige i beslutningsprosessene. Et svar på disse utford¬ringen var bruk av familieråd. I lovgivningen i New Zealand, ”Young Persons and their Families Act”, er det hjemlet i lovverket at det skal inn¬kalles til familieråd i alle alvorlige barnevernssaker (Doolan 2002).
På samme måte som i New Zealand var det også i England barnas slektninger som tok til orde for å finne frem til beslutningsprosedyrer som inkluderte og ikke ekskluderte barnas familienettverk. Foreningen Family Rights Group har hatt en viktig pådriverrolle i utprøvingen av metoden i England. Dette er en frivillig forening av slektninger til barn under omsorg, som ble dannet fordi de erfarte at det offentlige ekskluderte dem fra deltagelse i beslutninger som gjaldt barna deres, enten det var en tante, en mormor eller en farfar. (Marsh og Crow 1998).
I Sverige er familieråd prøvd ut i 10 kommuner som et toårig prosjekt i regi av Svenska kommuneforbundet med støtte fra Sosial¬departementet (Lilja 1997). Forsknings- og utviklingsenheten ved sosial¬tjenesten i Stockholm, Sosialpedagogisk sentrum i Vanersborg, og Centrum for evaluering av sosialt arbeid (CUS) ved sosialstyrelsen, har evaluert prosjektet (Sundell og Hæggman 1999, Andersson og Bjerkman 1999).
Familieråd er også under utprøving i Finland og Danmark,(Heino 2000, Rasmussen og Hansen 2002). Våren 2000 ble den første nordiske familierådskonferansen av¬holdt i Botkyrka utenfor Stockholm. To år senere, våren 2002, ble den andre nordiske konferansen avholdt i København.
Mange land har nå introdusert familieråd i forhold til ulike områder som barnevern, skole, unge kriminelle og skilsmissesaker, for å nevne noen. I tillegg til New Zealand er bruk av familieråd hjemlet i lovverket i Wales, Irland og to delstater i Australia. Metoden er intro¬dusert som en alternativ tilnærming for praksisfeltet i blant annet følgende land: England, Nederland, mange stater i USA, Canada, Israel og i Skandinavia. Videre avholdes det jevnlige konferanser der implementeringen av familieråd drøftes rundt omkring i verden (Doolan 2002).
Utprøving av familieråd i Norge
Familieråd ble første gang presentert for barnevernfeltet hos oss på den nordiske barnevernkongressen i Trondheim i 1994 av Peter Marsh fra University of Sheffield. I kjølvannet av denne presentasjonen kom det i gang prosjekter i Norge.
Disse er beskrevet i rapporter og fagbøker fra flere miljøer: Høgskolen i Sør-Trøndelag (Løfsnæs 1996 og 2001 og 2002), Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge (Tjelflaat 1998, Hyrve 2001, og Østnor 2001), Høgskolen i Stavanger (Omre og Schjelderup 2000, Schjelderup og Omre 2001, Horverak, Omre og Schjelderup 2002), NOVA (Einarsson 2000 og 2002), Bodø Kommune (Horverak 2001) og Barnevernets utviklingssenter i Nord- Norge ( Henriksen 2001).
Felles for alle utviklingsprosjektene har vært at det har vært vanskelig å få saker til familie¬råd. Barnevernarbeiderne har i mange henseender vegret seg for å prøve ut metoden. Dette må for det første sees i sammenheng med at metoden rokker ved den tradisjonelle rollen som barnevernet innehar, og for det andre at medarbeiderne i prosjektene ikke har fått tilstrekkelig opplæring og veiledning. Videre har mange fami¬lier som har fått tilbud om å bruke familieråd takket nei. Vi vet lite om hvorfor foreldrene ikke har ønsket en slik tilnærming. Men det etterspørres bedre informasjonsmateriell som kan benyttes når barnevernarbeideren skal presentere en slik ny arbeidsmetode.
”Familieråd er den beste reklame for seg selv”, slik utrykker en av barnevernlederne seg i evalueringen av et av prosjektene. Og dette utsagnet fanger opp en gjennomgående erfaring fra alle impliserte parter. Når de først har deltatt i planlegging og gjennomføring av familieråder både foreldre, barnevernarbeidere og koordinatorer positive til de erfaringer de har høstet.
Koordinatorens sentrale rolle fremheves, og i utprøvingen av metoden har en i hovedsak positive erfaringer hva angår koordinators sam¬arbeid med det offentlige og med den utvidede familien. Det pekes på behovet for å styrke opplæring og veiledning for koordinatorene og for en avklaring hva angår organisering av denne tjenesten.
Etter at prosjektene er avsluttet har det vist seg vanskelig å videreføre bruk av familieråd ved barnevernkontorene. Men mange av prosjekt¬kommunene ønsker å kunne delta i en nasjonal videreføring, og på den måten få drahjelp til å videreutvikle den kompetansen de har begynt å tilegne seg.
Hva er et familieråd?
Familieråder en metode som innebærer bestemte prosedyrer for å fatte beslutninger, det er en saksbehandlings- og beslutningsmodell. Familieråder med andre ord ikke et terapeutisk virkemiddel eller noen annen form for behandlingsrettet intervensjon i forhold til barnet og familien. Dersom dette er hovedhensikten er det tale om å benytte andre metoder, så som samtaleterapi, nettverksarbeid, eller andre relevante intervensjoner tilpasset situasjonen. Men selv om hoved¬hensikten med metoden ikke er et terapeutisk opplegg, kan de prosesser som iverksettes likevel ha en terapeutisk effekt. Eller sagt mer presist; de beslutningsprose¬dyrene som denne modellen legger til rette for, har til hensikt å sette familiens problemløsning i sentrum.
I internasjonal litteratur er familieråd definert ved fire hjørnesteiner. Den første er at den utvidede familien skal innkalles til familieråd. Den andre er at den utvidede familien i den andre sekvensen av familierådet skal være overlatt til seg selv når de drøfter problemene, uten at de profesjo¬nelle er tilstede. Den tredje er at familien får bistand fra en nøytral koordinator til å planlegge og gjennomføre familieråd. Famili¬ens drøftinger skal munne ut i en handlingsplan som barneverntjenesten skal ta stilling til. Den siste og fjerde hjørnesteinen er at handlingsplanen skal godkjennes så sant barnets sikkerhet er ivaretatt.
I planleggingen av familieråd har koordinator og barnevern¬tjenesten ulike roller.
Koordinators rolle:
• Å bistå familien med å planlegge og gjennomføre et familieråd
• Å avklare, i samarbeid med familien, hvem som skal inviteres
• Å snakke med alle som inviteres og forberede dem til møtet
• Å ta hånd om det praktiske ved gjennomføringen av familieråd
• Å være nøytral, ikke ta stilling til hvordan den tidligere kontakten mellom familien og barneverntjenesten har vært
Barnevernets rolle:
• Være ansvarlig for utredningen
• Formulere problemstillinger til familierådet
• Invitere de profesjonelle som skal delta i den første delen av familierådet
• Ta stilling til familiens forslag til handlingsplan
Familieråd kan deles inn i tre sekvenser:
I den første sekvensen, som ledes av koordinator, sitter de profesjonelle og den utvidede familien sammen. Familien har nå tilgang på den informasjonen som hjelpeapparatet sitter inne med. Informasjonen skal formidles på en forståelig måte, fri for faguttrykk. De foresatte skal i forkant være orientert om innholdet i den informasjonen som skal gis til familieråd. Familien trenger en klar, konkret og kortfattet utredning fra barneverntjenesten som grunnlag for sitt møte. Utredningen skal munne ut i åpne spørsmål som familien skal ta stilling til i løpet av sitt møte. Disse problemstillingene skal alle deltakerne ha fått kjennskap til da de ble bedt om å delta.
Når koordinator har oppsummert informasjonen og familien har stilt sine spørsmål, forlater de profesjonelle, inkludert koordinator møtet, og rommet overlates til familien.
I den andre sekvensen er det familiens oppgave å drøfte barnets situa¬sjon med utgangspunkt i den informasjon som er fremkommet, og ta stilling til problemstillingene fra barnevernet. Familiens drøftinger skal ende i et forslag til en handlingsplan. I samarbeid med koordinator har familien på forhånd fordelt oppgavene som ordstyrer, sekretær og talsperson for barnet. Denne sekvensen av møtet skal gjennomføres uten at de profesjonelle er tilstede. Koordinator er tilgjengelig for familien dersom de skulle ha behov for å konsultere ham eller henne.
I den tredje sekvensen, når familien har utarbeidet en plan, kommer koordinator og saksbehandler fra barneverntjenesten inn i forsamlingen igjen. Familien presenterer sine vurderinger og forslag til løsninger. Koordinator bistår med avklaringer dersom det er nødvendig. Et grunnprinsipp ved metoden er at barneverntjenesten skal akseptere familiens egne løsningsforslag, så sant de vurderer at barnet sikres god nok omsorg. Planen som familien har ut¬arbeidet skal inneholde punkter om hvilke tjenester familien trenger, og om hvem som kan gi slik bistand. Det skal framgå hvem i familien skal gjøre hva, og hvilke oppgaver det offentlige skal ha. Videre skal planen inneholde punkter om hvordan man best mulig kan sikre at tiltakene følges opp, og om rapporteringssystemer dersom planen ikke følges opp.
Barneverntjenesten har tre alternativer når de skal ta stilling til planen: De kan godkjenne planen der og da, de kan gi beskjed om at de trenger noen dager til å ta stilling til deler av planen ( det kan for eksempel være at de må avklare ressurser med andre instanser, eller de kan avise planen fordi de foreslåtte tiltakene ikke sikrer barnet god nok omsorg.
En kritikk som har fremkommet mot bruk av familieråder at barna overlates til familie og slekt etter at familierådet har fattet sin beslutning, uten den nødvendige oppfølgingen fra barneverntjenesten. Barnevernet har i henhold til lov om barneverntje¬nester det samme ansvaret for oppfølging og evaluering, enten beslutningen er fattet i et familieråd eller på en ”tradisjonell” måte. I mange saker anbe¬fales det å bruke oppfølgende familieråd for å ivareta disse oppgavene.
Noen teoretiske perspektiver
Et myndiggjørende perspektiv
En myndiggjørende tilnærming (Rappaport 1985) innebærer en forståelse der en er opptatt av maktforholdet mellom hjelper og hjelpemottager, og at man har en tro på individets mulighet til utvikling, vekst og påvirkning av egen situasjon. Utsatte barn og foreldre lever med ulike grader av belastninger. Belastninger kan imidlertid også utvikles til en mestring av situasjonen som gir styrke og fornyet motstandsdyktighet. Det avgjørende er hvordan man setter inn tiltak som fremmer motstandsdyktighet. Å lete seg frem til mestrings¬potensialet hos foreldre og barn forutsetter at problemforståelse og ”ønske om endring” forankres hos den det gjelder. Med utgangspunkt i egen opplevelse kan man legge forholdene til rette for at kompetanse kan utvikles og gi opplevelse av mestring (Einarsson og Sandbæk 1997).
I sin artikkel ”Empowerment som tilnærming i sosialt arbeid” gir Tor Slettebø (2000) en fyldig redegjørelse for, og en kritisk drøfting av begrepet empowerment. Han innleder sin artikkel med å peke på en tendens til å redu¬sere myndiggjøring som tilnærming i sosialt arbeid til en individuell psyko¬logisk bevisstgjøringsprosess. En ensidig vektlegging av de psykologiske aspektene ved myndiggjøring kan føre til at de kollektive og politiske sidene ved myndiggjøringsprosessen ikke blir tatt fram. Dette er en viktig påpeking også ved bruk av familieråd. Å lete frem og å bygge på den enkeltes ressurser må gå hånd i hånd med en analyse av de strukturelle forholdene. Det er helt avgjørende at beslutninger fra familieråd følges opp med de nødvendige ressurser og med evaluering av handlingsplanene.
En av grunnene til at det har vært vanskelig å gi en kort og entydig beskrivelse av innholdet i begrepet myndiggjøring, er at begrepet rommer flere betydninger. Det blir beskrevet som mål, som prosess og som en form for intervensjon. Slettebø (2000) velger å drøfte myndiggjøring som en tilnærming i sosialt arbeid der man bygger på en bestemt ideologi som gir metodiske og praktiske føringer. En slik forståelse av begrepet myndig¬gjøring gir mening når det skal fungere som en forståelsesramme i bruken av familieråd. De bestemte føringene som en slik ideologi legger til grunn i det metodiske arbeidet er blant annet dreier seg blant annet om mobilisering av individets og nettverkets ressurser, og fokus på partnerskap og brukermedvirkning.
Fundamentet for en ressursorientert tilnærming er troen på at mennesket har en iboende og helende kraft og evnen til å dra nytte av erfaringene man opplever som menneske. Denne kraften kan stimuleres ved å støtte, opp¬muntre og legge forholdene til rette for at man kan gjøre mer av det som man mestrer. På denne måten vil han eller hun oppmuntres til å fortsette i et positivt spor og gis mulighet til å utvide sitt mestringsrepertoar. En slik tilnærming står i motsetning til å fokusere det som den enkelte ikke mestrer, eller primært på problematferd.
Mobilisering av individets og nettverkets ressurser
Innsatsen skal bygges på familiens egne ressurser slik at de kan trenes, utvikles og styrkes. En annen viktig forutsetningen for et ressursperspektiv er at man må akseptere menneskers egne erfaringer som gyldig kunnskap. Den enkeltes livskunnskap må synliggjøres og ses i sammenheng med andre kunnskapsformer og de andres erfaringer. I familieråder hensikten å løfte frem barnets, foreldrenes og storfamiliens livshistoriske kunnskap, nett¬opp ut fra tankegangen om at dette er en gyldig og viktig kunnskapsform. Selve prosedyrene i familieråd, ved at familien har sitt eget møte, kan være en slik strategi. Karen Jensen (1993) skriver i innledningen til sin artikkel om ”Den fremtidige profesjonsutdanningen. Perspektiver på kunn¬skap og læring”, at profesjonene må være villige til å gå i en kulturell motvind. Med det mener hun at vi må ta et radikalt brudd med den nå¬værende tendensen til å opphøye den vitenskapsbaserte kunnskapen, og heller søke å utvikle det mangfold av kunnskapsformer som profesjonelt arbeid forutsetter. En medvirkende faktor til å oppnå partnerskap og samarbeid, er at man i rollen som ekspert retter et kritisk søkelys på den profesjonelle kunnskapen ved å problematisere de begrensinger som ligger i utøvelsen av denne form for kunnskap.
En annen hensikt med familieråd er å lete frem ressurser i barnets familienettverk. Tradisjonelt har barnevernarbeideren ensidig fokusert på kjernefamilien og i liten utstrekning trukket inn andre medlemmer av barnets storfamilie. I familieråd inviteres barnets familienettverk inn i beslut¬ningsrommet, slik at dette kan gi indikasjoner på hvilke ressurser som eventuelt kan mobiliseres hos storfamilien for å bistå det aktuelle barnet og dets foreldre. I de teorier og modeller som benyttes i dagens barnevern har det vært lagt liten vekt på hvilken betydning slekten kan ha for barnet i form av tilhørighet, identitet og trygg¬het. En har ensidig konsentrert seg om kjernefamiliens medlemmer og tildels tatt avstand fra å blande inn resten av slekten (Hagen 1998, Moldestad 1996, Ryburn 1995, Aldgate 1993).
Beslutningsprosedyrer – opprettelse av deliberative organer
I fylkesnemnda møtes alle parter og legger frem sine syns¬punkter. Det faktum at ordstyrer er jurist og at nemnda er et domstols¬lignende organ, kan bidra til en interessekamp fremfor en genuin søken etter den beste løsningen. I et diskursteoretisk perspektiv gjelder det å stimulere til en argumentasjonsutveksling som kan hjelpe til å bevege standpunkter og endre situasjonsoppfatninger. Fylkesnemnda kan til en viss grad imøte¬komme dette ved å problematisere den informasjonen som gis, men gode møteplasser avhenger av at ulikhet i makt blir kompensert.
Eriksen og Skivenes (1998) konkluderer med at barnevernet må eta¬blere møteplasser ut fra den erkjennelse at det ikke finnes fasitsvar på spørsmålet om hva som er barnets beste, og etterlyser opprettelsen av deliberative organer. Bruk av familieråd kan representere en mulig løs¬ning på nettopp denne utfordringen.
Når man benytter diskursanalyse flytter man blikket vekk fra individenes egenskaper, mekanismer og strukturer og over til språk, interaksjon og prosesser. Fokus for oppmerksomheten er det sosiale feltet mellom individ og samfunn (Levin 2001). Det er i diskursen at den enkelte gjennom en argumentasjonsutveksling kan omforme sine erfaringer og finne mening og identitet i samspillet med andre. Hvordan skal samfunnet legge til rette for å komme frem til løsninger når ulike interesser står mot hverandre? I diskurs¬teori legger man til grunn at løsninger og moralske oppfatninger skapes gjennom diskusjon og i samspillet mellom mennesker. Habermas argu¬menterer for at makt kan ligge i de overbevisende argumenter. Den kommuni¬kative makten befinner seg ikke i makthavernes besittelse. Den makten opp¬står i handling, når de ulike aktører i fellesskap søker etter de beste løs¬ninger, etter normer som det er enighet om. Habermas argumenterer altså for en makt som ikke utøves gjennom sanksjoner eller trusler, men en makt som virker gjennom de løsninger og de normer man i fellesskap har kommet frem til (Nordahl 2001).
Avledet av diskursteori kan man gi anvisninger for hvordan man skal finne svar på normative spørsmål ved å følge bestemte prosedyrer for argu¬mentasjon. Innholdet i beslutningsprosessen presiseres, og Eriksen og Skivenes trekker frem tre prinsipper: At de berørte parter inkluderes i beslut¬ningsprosessen, at deliberative organer opprettes og at makt og kompetanse¬ulikhet utjevnes. Disse prinsippene må etter forfatternes syn være tilstede dersom man skal kunne si noe kvalifisert om barnets beste.
All informasjon må komme på banen og alle synspunkter må høres. Dette er i tråd med lov om barneverntjenester som legger vekt på at informa¬sjonsinnhenting skal foregå i et nært samarbeid med de foresatte. Flere brukerstudier indikerer imidlertid at de foresatte opplever at det er vanskelig å nå frem med sin egen beretning, og at de ikke i tilstrekkelig grad blir trukket med i et reelt partnerskap i barnevernets arbeid (Christiansen 1992, Uggerhøj 1996).
Dette fordrer at det tilrettelegges for møteplasser hvor offentlige og private parter tvinges til et rolleskifte, til en argumentasjonsutveksling hvor partene blir nødt til å forholde seg til hverandres argumenter. Makt og kompetanseulikheter må utjevnes for at argumentasjonsutvekslingen skal bli reell. En likeverdig relasjon mellom barnevernet og de foresatte er imidlertid en illusjon, da det er store ulikheter i makt, tilgang på ekspertkunnskap ekspertisespråkbruk og forvalt¬ning av ressurser. Det man kan tilstrebe er å søke å utjevne disse ulik¬hetene så langt det lar seg gjøre.
Det er de foresatte, barnet selv, og den utvidede familien som kan gi en inngående beskrivelse av situasjonen. Men denne informasjonen må testes og avveies mot annen type kunnskap, fordi partenes situasjonsforståelse kan være ensidig og unyansert. Barnevernet kan gi familierådet generell kunnskap om for eksempel hva det betyr for et barn at foreldrene ruser seg. De profesjonelle gir faglig kunnskap som familierådet kan ta med seg inn i sin drøfting i den andre delen av rådslaget. På den måten kan den utvidede familien, når de har sitt møte, betrakte fagkunnskapen i forhold til familiemedlemmenes egen livshistoriske kunnskap. Det kan også bli en rikere tilgang på informasjon for beslutningstakerne. De foresatte og andre familiemedlemmer kan i mange tilfeller være engstelige for å gi opplys¬ninger til barnevernet fordi det kan resultere i at de benytter sine sanksjons¬muligheter. Når den utvidede familien har sitt eget møte uten profesjonelle tilstede kan det være lettere å få slike opplysninger på bordet.
Når det gjelder innvendingen om at denne alternative beslutningsmodel¬len kan fortone seg utopisk viser evaluering av familieråd fra en rekke land at det største hinderet for å prøve ut metoden har vært sosialarbeidernes holdninger. En ny metode får en rask død under formeninger om at ”disse familiene” som er så belastet med problemer at de ikke vil kunne klare å komme frem til enighet. Evaluering av familieråd viser imidlertid at familiene i så godt som alle tilfelle kommer frem til en plan som barneverntjenesten aksepterer. At dette kanskje ikke er tilfelle for de familiene som takker nei til bruk av familieråd, eller hvor barneverntjenesten ikke foreslår en slik metode, vet vi ikke noe om.
I denne metoden ligger muligheten til å prøve ut en større grad av brukermedvirkning innenfor kjernebarnevernet, det vil si de saker som grenser mot omsorgsovertagelse. Den stringente oppbygningen av modellen representere en slags ”plog” for å prøve nye veier i de vanskeligste sakene. Praktiseringen av modellen tvinger så og si frem nye handlings, og sam¬handlingsmønstre mellom barnevernarbeideren og familiene i de tyngste sakene. Det er en utfordring å finne frem til rammebetingelser hvor en kan utvikle en brukerorientert praksis, hvor brukermedvirkning kan gjøres begripelig, håndterbart og meningsfullt innenfor barneverntjenestens system (Erstad 2000 og Strandbu 2001).
Noen hovedfunn og fremtidige utfordringer
Marsh og Crow (1998) sammenfatter noen hovedfunn fra internasjonale studier av familieråd. Hovedfunnene er gjennomgående positive i forhold til deltakernes opp¬levelse av å delta i planlegging og gjennomføring av familieråd. Sosial¬arbeidere og det private nettverk er også tilfredse med de resultater som familieråd oppnår.
Hovedfunnene kan oppsummeres slik:
• Det overveiende flertall av familiemedlemmer som ble forespurt om å delta i familieråd opplevde det som positivt å bli spurt. De mente videre at de rette personene var blitt innkalt. Mange av utsagnene om hvorfor de ønsket å delta relaterte seg til det modellen er bygd opp om¬kring, nemlig omsorgen og engasjementet omkring barnas situasjon. De fleste av de foresatte som har deltatt i familierådville benyttet en slik metode igjen.
• Familieråder benyttet i forhold til barn i alle aldre og innenfor hele spekteret av barnevernets problematikk.
• Det er liten forskjell på saker som ble valgt ut til familieråd og saker som ikke ble det. Det eneste forholdet som kunne forklare at noen fami¬lier ble spurt og andre ikke, var sosialarbeiderens innstilling til bruk av metoden.
• Selve planleggingen av familieråd tar omtrent en måned, og koordi¬nator benytter i gjennomsnitt 25 timer til et slikt oppdrag.
• I de ulike studiene kommenteres den viktige rollen som koordinator har. Koordinator og sosialarbeiderens ulike arbeidsoppgaver og mandat har fremstått klart for deltakerne i familieråd.
• Nesten alle planer som familiene utarbeidet ble akseptert av barnevern¬tjenesten. I de aller fleste planer ber familien om bistand fra barnevern¬tjenesten og andre offentlige etater i tillegg til de tiltakene som familien selv står for.
Disse funnene er i stor grad sammenfallende med resultater fra de nordiske prosjektene. Rasmussen og Hansen (2002) har sammenlignet tall fra familieråd i Danmark, Sverige og England og fant at de er nesten sammenfallende og positive på sentrale variabler som: Formulert og godkjent handlingsplan ( 92 – 100%) , familiemedlemmenes tilfredshet (84-86%) , foreldrenes tilfredshet (72-86%) og sosialarbeidernes tilfredshet (73 –76%). De norske prosjektene og det finske prosjektet føyer seg også inni dette bildet ( Hyrve 2002, Einarsson 2002 og Heino 2000)
Sårbarhet og grenser
Familieråd kan aktivere sårbarhet hos barn og foreldre: Rasmussen påpeker i sin rapport at resultatene indikerer at familieråd på den ene side kan ha et frigjørende potensial for familien ved at foreldre kan bli befridd for skyld og tyngende ansvar og at den utvidede familien får mulighet til å til å bidra i beslutningsprosessen. Nettverket kan oppleve større ansvar og forpliktelse til de tiltak som iversettes for barnet enten det er familie eller det offentlige som iversetter dem.
Men på den annen side kan familieråd også aktivere en sårbarhet hos barnet og foreldrene.
Dette samstemmer med reaksjonene fra noen av foreldrene som ble intervjuet i NOVA prosjektet. Sårbarheten blottlegges mest i den andre fasen av rådslaget. Det blir et dilemma mellom nødvendigheten av realitetskonfrontering opp mot respekten for det den danske filosofen K.E.Løgstrup omtaler som urørlighetssonen (Wyller 2001). Med begrepet urørlighetssone mener han at ethvert menneske har noen områder som skal få være i fred. Dersom grensen mot disse overskrides kan den andre føle seg krenket. Hvor denne grensen går et det bare den enkelte selv som kan avgjøre. Skal alt som er sant sies? Hva skal være usagt, hva tilhører den andres urørlighetssone? I den andre sekvensen av familierådet er det viktig at sannheten ”kommer på bordet” for best mulig å belyse situasjonen som grunnlag for de beslutninger som skal fattes. På den annen side kan dette kravet om en nødvendig realitetskonfrontering gå så langt at foreldre (og barn) kan oppleve at deres urørlighetssone blir invadert. Vi er på en og samme tid avhengige og sårbare i forholdet til vår nærmeste familie. Løgstrup omtaler sårbarheten og avhengigheten som to forende motsetninger. Og endringspotensialet kan ligge i vekselvirkningen mellom disse to dimensjonene. ”River man to slike fenomener fra hverandre, vil eksempelvis urørlighetssonen resultere i tillukkethet og isolasjon, mens åpenhet løsrevet fra urørlighetssonen vil resultere i åpenmunnhet” (Eide 2001: 200).
Foreldrene har forståelse for at slekten tar opp problemene og at de selv blir konfrontert med hvilke konsekvenser deres handlinger har for barna, så lenge dette gjøres i en atmosfære av omsorg. Videre henviser foreldrene til familiemedlemmenes drøftinger som pekte på mulighetene i fremtiden og som knyttet at familiemedlemmenes ønske om å få hjelp for seg selv barna. Selv om dette er hovedinntrykket fra mitt materiale er det noen forelderstemmer som gir utrykk for noe annet ”Jeg følte med tråkket på og de forstod ikke mine problemer. Jeg ble avkledd”. Disse informantene setter ikke sin erfaring fra denne delen av familierådet inn i den tidligere skisserte konteksten, av omsorg og håp for fremtiden (Einarsson 2002).
Er det noen faktorer som kan identifiseres for å bidra til en god balanse mellom den nødvendige realitetskonfrontering og respekten for urørlighetssonen? Dette bør, slik jeg ser det, være en sentral problemstilling for fremtidig utprøving og evaluering av metoden.
I tilegg til utfordringen å finne en balanse mellom realitetskonfrontering og respekten for urørlighetssonen er det tre andre områder som må nevnes spesielt: mangelen på oppfølgende studier, barnets rolle i familieråd og problemer med å implementere metoden.
Mangelen på oppfølgende studier: Det er få oppfølgende studier av metoden som kan si noe om hvilken effekt familierådets beslutninger får for barn på lang sikt, og hvordan handlingsplanene blir fulgt opp. (Lupton og Nixon 1999). Undersøkelsen til Sundell og Karlsson ( 1999) viser at resultatene fra beslutningprosessen ble tilnærmet de samme enten beslutningene var fremkommet ved et familieråd eller ved en tradisjonell utredning. Som nevnt er det et av målene for det forestående nasjonale prosjektet å få mer kunnskap om effekten av beslutningene.
Barnet i familieråd: I denne artikkelen har jeg ikke drøftet alle de utfordringer og dilemmaer som knytter seg til barnets opplevelse av deltagelse i familierådet. Jeg må bare vise til en oppsummering i rapporten ”Famileråd som metode i barnevernets beslutningsprosess” (Einarsson 2002). Her vil jeg bare gjøre det klart at det er mange som etterlyser et tydeligere barneperspektiv i beskrivelsene av denne metoden. Barn er oftere selv tilstede i familieråd enn ved andre møter i en tradisjonell utredning i barnevernet. Men en tilstedeværelse av barnet er ingen garanti for en reell deltakelse. Og barna selv har delte erfaringer med å delta ( Lupton og Nixon 1999, Andersson og Bjerkman 1999, Sundell og Hæggman 1999 og Hyrve 2002).
Utfordringer med å implementere metoden: Det er problemer knyttet til selve implementeringen. Av foreliggende undersøkelser framakommer med all ønskelig tydelighet at familierådbenyttes i liten grad i saker som kunne vært aktuelle for en slik beslutningsmodell.
Hvorfor tar det så lang tid å implementere metoden? Familieråd kan sies å representere et paradigmeskifte i profesjonelt arbeid og det er en altfor enkel forklaring å fokusere alene på sosialarbeidernes vilje eller manglende vilje til å prøve metoden ut. Mike Doolan (2002) påpeker at gjennomførin¬gen av en ny praksis også er relatert til hvilket mandat som er gitt til det utøvende feltet. Skal dette skje ved en gradvis endring av praksis, skal det understøttes av prosedyrer og retningslinjer eller må mandatet utformes i lovverket?
Doolan utdyper disse tre grunnleggende tilnærmingsmetoder som legges til grunn for spørsmålet om mandat:
• Lovgivende: Prinsippene om myndiggjøring og partnerskap er forankret i loven. Det finnes lovprosedyrer som sikrer at disse prinsippene styrer praksis. Loven formidler myndighet, makt, rettigheter og for¬pliktelser. Loven, ikke de pro¬fesjonelle, setter reglene.
• Prosedyregrunnlag: Prinsippene om myndiggjøring og partnerskap finnes innenfor veiledning, og det er prosedyremessige krav til hvordan man skal handle. Det finnes kontrollmekanismer som kan påpeke tilfeller hvor prosedyrene (og prinsipper) ikke har blitt fulgt.
• Anbefalt praksis: Prinsippene om myndiggjøring og partnerskap i praksis introduseres til en stab som er oppmuntret til å jobbe innen¬for et nyfokusert praksisparadigme. De profesjonelle setter reglene i stor grad, og kontrollerer innfallsvinkelen til denne alternative praksistilnærmelsen. Det finnes ingen kontroll mot å unnlate å anvende prinsippene i den daglige praksis.
Det lovgivende mandatet er naturlig nok det alternativet som sannsyn¬ligvis vil ha mest gjennomtrengende og vedvarende effekt. Men hvorvidt familieråd bør inkorporeres i den norske lovgivningen er det altfor tidlig å si noe om. Det er et mål for dette prosjektet å få mer kunnskap i forhold til denne problemstillingen. På nåværende stadium er det viktig å ta i betrakt¬ning de begrensinger og muligheter som ligger implisitt i de ulike mandatene og å velge det utgangspunkt som synes best egnet i vår situasjon og for våre formål.
Implemen¬teringen av metoden i det nasjonale prosjektet vi nå setter i gang vil understøttes av prosedyrer, og således ligge mellom de to ytterpunktene som er skissert ovenfor.
Avslutning
Innledningsvis påpekte jeg at den offentlige sektor i de senere årene er blitt stilt overfor krav om å finne nye veier i sin samhandling med brukerne. Både sentrale føringer og mange bidrag innen fagfeltet har lagt vekt på at en må tilstrebe en praksis som i større grad enn tidligere legger vekt på innflytelse og medvirkning fra klientene. I barnevernets arbeid er systemverdens inntrengen i livsverden tydeligere enn i mange andre virksomheter. Den tradisjonelle samhandlingen mellom individ og stat er ofte preget av at det er systemverdenens premisser som danner rammene. Man går fra å være individ til å få status som klient. Det fokuseres på problemer og plassering av klienter i kategorier som premisser for at ressurser kan utløses. Ved at livsverdenen trekkes inn, som ved bruk av familieråd, kan livsverdenens kvaliteter som kjærlighetsbånd, felles livs historier og engasjement for slektens barn også trekkes inn i beslutningsrommet. Rollen som koordinator kan i dette perspektivet billedlig ses på som en ”oversetter” mellom staten og det sivile samfunnet. Bruk av familieråd utfordrer den tradisjonelle, hierarkiske oppfatningen av ulike kunnskapsformer. De profesjonelle må betrakte sin ekspertkunnskap som en av mange kunnskapstilfang og gi familiens livshistoriske kunnskap langt større oppmerksomhet. Videre vil familieråd kunne identifisere ressurser i barnets familienettverk. Tradisjonelt har barnevernarbeideren ensidig fokusert på kjernefamilien og i liten utstrekning trukket inn andre medlemmer av barnets storfamilie. Metoden er et utrykk for det paradigmeskiftet som har funnet sted de siste tiår innenfor sosialsektoren.
Men det er også mange fallgruver. Et hovedfunn fra forskning er at de voksne har opplevd familieråd som en demokratisk beslutningsform. Men vi vet lite om hvorvidt de har kommet frem til gode nok beslutninger for barna. Et av målene med det prosjektet vi nå går i gang med er å få økt kunnskap om de langsiktige virkningene av familierådets ”vedtak” for de barna det gjelder. Og ikke minst må vi få mer kunnskap om barn og unges egne erfaringer fra familieråd. I Norge er vi i startgropen når det gjelder utprøving og evaluering av metoden – fra pilotprosjekter til en nasjonal satsing .
Den forestående utprøvingen ivaretar de nye trendene på en systematisk måte og evalueringen av det nasjonale prosjektet vil gi økt kunnskap om og hvordan familieråd eventuelt kan finne sin plass innenfor barnevern feltet i Norge.
Referanser
Aldgate, J. (1993) Respite Care for Children – an old remedy in a new package. I: Marsh, P. og Triseliotis, J. (red): Prevention and Reunification in Child Care. London: Batsford Ltd.
Andersson, B., Bjerkman, A. (1999): Mellan myndighet och familj. FOU-rapport 1999:27. Socialtjänstförvaltningen, Forsknings- och Utvecklingsenheten, Stockholm.
Chistiansen, K.U. (1992) Foreldreperspektiv på barnevernundersøkelsen. Nordisk Sosialt Arbeid. Nr 3 s 29-42.
Doolan, M. (2002) Establishing an Effective Mandate for Family Group Confe¬rences. Foredrag ved Nordisk Konferanse for familierådslagslag, København 15-16 mars.
Eide, S.B(2001):Hvordan opplever barnevernets barn at barnevernet ser på dem? I Repstad, P. og Ryen.A (Red.): Verneverdig – barnevern, forskning og etikk. Bergen, Fagbokforlaget
Einarsson, J.H. og Sandbæk, M. (1997) Forebyggende arbeid og hjelpetiltak i barneverntjenesten. Med vekt på en myndiggjørende praksis. NOVA Temahefte 2\97.
Einarsson, J.H. (2000) Bruk av familieråd som metode i barnevernets beslut¬ningsprosess. Barnevernhåndboka. Årbok for barnevernet 1999. Senter for atferds¬forskning. Høgskolen i Stavanger.
Einarsson, J.H. (2002) Familieråd som metode i barnevernets beslutnings¬prosess. NOVA Rapport 9\02.
Einarsson, J. H. og Nordahl, T. (2003) Familierådslag. Nasjonal plan for utprøving og evaluering av metoden familierådslag. NOVA Skriftserie 03\03.
Eriksen,E., Skivenes,M. (1998) Om å fatte riktige beslutninger i barnevernet. Tids¬skrift for Norsk Samfunnsforskning, (39) nr 3 s 352 – 380.
Erstad, I. H. (2000) Hva trenger sosialarbeideren for å kunne arbeide i partnerskap med familiene i barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern nr.2 (77).
Hagen, G. (1998) Family Group Conference eller familierådslagslagning. Tidsskriftet Norges barnevern,75 (2) 25-35.
Heino, T. (red) (2000) Familjerådslag – Den nya metoden inom socialt arbete. Stakes Handböker 42. Helsingfors.
Henriksen, J.E (2002) Behovet for en utvidet nettverkstilnærming – det kultur-kontekstuelle nettverkdiagrammet som redskap. Temahefte, Stien, K. (red): Å se barn, lytte til barn, og samtale med barn – kontekstuelle utfordringer i forbindelse med familierådslagslag. Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.
Horverak, S. (2001) Prosjektrapport for utprøving av familierådslagslag i Bodø kommune. I: Erkers, M. Og E. Nyberg (red) FOU-Sødertorn, Skriftserie nr. 15/01. Tullinge.
Horverak, S., Omre, C., Schelderup,L. (2002) Familierådslag. Demokrati og beslut¬ninger i norsk barnevern. Bergen: Fagbokforlaget
Hudson, J. mfl. (1996) Family Group Confernces. Perspectives on Policy and Practice. London: The Federation Press.
Hyrve, G. (2001) Evaluering av familierådsom metode i barnevernet. Rapport: Trondheim: Utviklingssenteret i Midt-Norge.
Hyrve, G.(2002): Familiebaserte tiltak i barnevernet. I Løfsnes, B.: Bestesmme selv? Familieråd som metode i praktisk arbeid. Gyldendal Akademisk.
Jensen. K. (1993) Den fremtidige profesjonsutdanningen – perspektiver på kunnskap og læring. I: Kirkevold, M., Nortvedt, F. og Alsvåg, H. (red) Klokskap og kyndighet. Oslo: ad Notam Gyldendal
Levin, I. (2001) Diskurser i og om sosialt arbeid. I Sandbæk, M. (red.) Fra mottaker til aktør. Oslo: Gyldendal Akademisk
Lilja, I. (1997) Prosjektet familierådslagsalg i Sverige. Tidsskriftet Socionomen, nr 4.
Lupton, C og Nixon, P. (1999) Empowering practice? A critical appraisal of the family group conference approach. University of Bristol: The Policy Press.
Løfsnæs, B. (1996) Den glemte storfamilien. Barnevernsarbeid med etniske minoriteter. Dyade nr 4. 37 –44.
Løfsnæs, B. (2001) Rapport fra metodeutvikling i barnevernet. Familierådslag. Rapport: Høgskolen i Sør Trøndelag.
Løfsnæs, B. (2002) Bestemme selv? Familierådslagslag som metode i praktisk arbeid. Oslo: Gyldendal ad Notam
Marsh, P. (1993) Family Reunification and Preservation – the need for partnership between users and professionals. I: Marsh, P. og Triseliotis, J. (red) Prevetion and Reunificatin in Child Care. London: Batsford Ltd.
Marsh, P. og Allen, G. (1993) The Law, Prevention and Reunification – The New Zealand development of Family Group Conferences. I: Marsh, P. og Triseliotis, J. (red): Prevention and Reunification in Child Care. London: Batsford Ltd.
Marsh, P. og Crow, G. (1998) Family Group Conferences in Child Welfare. London: Blackwell Science ltd.
Moldestad, B. (1996) Egne barn – andres unger ? Trondheim: Hovedoppgave ved program for sosialt arbeid, NTNU.
Lupton, C og Nixon, P. (1999) Empowering practice? A critical appraisal of the family group conference approach. University of Bristol: The Policy Press.
Nordahl, T. (2001) Brukernes plass i tverrfaglig samarbeid. I Sandbæk, M. (red.): Fra mottaker til aktør. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Omre, C. og Schjelderup, L. (2000) Familieråd– en faglig utfordring for barne¬vernet i Norden, Embla nr. 9. 2000. s. 36 – 43
Rappaport, J. (1985) The Power of Empowerment Language. Social Policy.
Rasmussen;M.B: og Hansen, H.H. (2002) En beslutningsmodell med meget mer. En undersøkelse av ” Det dansk forsøg med Familierådslagning
Aabenraa: UFC – Børn og familieir
Ryburn, M. (1995) Arbeid i partnerskap med barn og deres familier. Tidsskriftet Norges Barnevern, 72 (3). 4-17.
Ryburn, M. (1996) Myndiggjøring og fagfolks rolle ved plassering av barn. I: Sandbæk, M. og Tveiten, G. (red) Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier. Oslo: Kommuneforlaget.
Ryburn, M. (1996). Family Group Conferences: Partnership in practice. Adoption and Fostering, 20 nr 1.
Schjelderup, L. og Omre, C. (2001) Dilemmaer i barnevernet – Familieråden farbar vei? Tidsskriftet Norges Barnevern nr 1 (78) s 16-23.
Slettebø,T (2000) Empowerment som tilnærming i sosialt arbeid. Nordisk Sosialt Arbeid (20) nr.2 s 75 – 85.
St.meld. nr 34 (1996-1997) Resultater og erfaringer fra regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre.
St. meld. Nr 40 (2001 – 2002) Om barne- og ungdomsvernet.
Strandbu, A. (2001) ”Jeg forventet ikke at de skulle svinge en tryllestav….” Foreldres erfaringer fra kontakt med barneverntjenesten. Skriftserie nr 7/01 Barnevernets Utviklingssenter i Nord – Norge.
Sundell, K. og Hæggman, U. (1999) Familierådslagslag i Sverige. En utvardering av Svenska Kommunforbundets forsøksvirksomhet. Forsknings – og utviklingsenheten, Stockholms stad. FoU – rapport 1999:1.
Sundell, K. og Karlsson, U. (1999): Social Barnavård i tio svenska kommuner. Stockholm: Socialtjenesteforvaltningen FoU- rapport nr. 26.
Tjelflaat, T. (1998) Familiekonferanser i arbeidet med innvandrerfamilier. Arbeids¬rapport nr 6. Trondheim: Barnevernets Utviklingssenter i Midt – Norge.
Uggerhøj, L. (1996) Professionelle personligheter. I: Sandbæk,M. og Tveiten, G. (red) Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier. Oslo: Kommuneforlaget.
Østnor Horntvedt, B.(2001) Medbestemmelse i beslutninger. En fortolkning av foreldres opplevelse av familierådslag. Hovedfagsoppgave i helsefag hovedfag. Det medisinske fakultet og Det psykologiske fakultet Senter for etter- og videreutdanning. Universitetet i Bergen.
Wyller, T. (2001) Hva skal vi gjøre for/med/hos Jenny? En refleksjon om det narrative og barnets beste. I Repstad, P. og Ryen, A. (Red): Verneverndig – barnevern, forskning og etikk. Bergen Fagbokforlaget.